kjeften.net

“Wow”, tenkjer du sikkert, “ei oppdatering!” (Eller kanskje ikkje, sidan statistikken viser at det stort sett er eg og Joakim som les denne sida). Uansett: Eg fann ut at eg måtte stilla sulten til massane, men eg er jo så frykteleg lat av meg, spesielt no som eg har ferie. Derfor slengjer eg berre ut ein liten tekst eg har skrive ved ein annan anledning, og så flyktar eg til Nederland. Så kan du berre bli igjen her og lese om friluftsliv på oslomål.

Av Daniel

Vi nordmenn går kanskje ikke så mye ut i friluft som vi burde. Vi går kanskje ikke så mye ut i friluft som folk gjorde før i tiden, enda vi har mer frihet enn noen gang før. Kanskje jeg kunne hatt godt av noe sånt, å gå ut, se på naturen, føle meg fri! Hvorfor gjør jeg det ikke? Er det ikke egentlig ganske enkelt?

Jeg kan godt ta meg en tur ut i friluft.

Jeg tror folk i Norge var tøffere før, spesielt på friluftsfronten. For virkelig lenge siden, i istiden, fantes det nok ingenting som het friluftsliv. Da bodde folk ute i huler, og det vi nå kaller friluftsliv kalte de nok simpelthen liv. For det var det det var. Livet til datidens nordmenn gikk ut på å rusle rundt ute i minst 30 minusgrader, og å bekjempe mammuter med bare nevene. Når kvelden kom, gikk de staute mennene hjem til hulene sine. Der tente de bål ved å slå knokene sine mot flintstein, så hardt at det sprutet gnister utover all veden som kvinnene hadde samlet i løpet av dagen. De var tøffe. De var sterke. De likte seg like godt, uansett vær.

Da jeg gikk i speideren prøvde troppsførerne våre å innbille oss at det var slik det var, eller rettere sagt: slik det skulle være. At vi alle egentlig er skapte for å bo ute i villmarken, for å livnære oss på det vi måtte finne, dyrke eller drepe med våre egne hender. Her var det ingen bønn, ikke en gang om min verste fiende på den tiden, regnet, skulle dukke opp. Da var det ut for å grave grøfter. Hvorfor? Jo, for at vi ikke skulle bli våte i løpet av natten.

Det er her paradokset ligger. Vi gravde grøfter hver gang det begynte å regne på teltplassen vår, og det var ikke sjelden. Dette gjorde vi så regnet skulle renne bort fra teltplassen, og ikke inn i teltene våre. Da ville nemlig soveposene våre bli våte, og våte soveposer er en speiders verste mareritt. Til slutt var grøftene ferdige, og vannet rant bort. Alle speiderne hadde nå rukket å bli gjennomvåte, og var klare til å legge seg og væte ut soveposene innenfra.

Jeg hater regn, og det er kanskje derfor jeg ikke er speider lenger. Jeg liker å ha valget, slik at jeg kan velge å bli inne om det regner. Foruten bergenserne, som har et rykte å ta vare på, tror jeg nordmenn flest er enige i at regn helst ikke skal forekomme så lenge de er utendørs.

Jeg kan godt ta meg en tur ut i friluft. Så snart det har sluttet å regne.

Vikingene var nok glade i friluft. En vikings liv gikk stort sett ut på å drepe andre mennesker og unngå å bli drept selv. Innimellom fikk de også tid til å handle litt med folk i Europa, samt oppdage et og annet kontinent. For ikke lenge siden leste jeg en saga fra vikingtiden, og det som slo meg var at det var en stor variasjon i landskapene de ulike drapene foregikk i. Mens en manns siste syn var fjellandskap, satt en annen mann på stranden mens sverdet gjennomboret ham. Drapene ble begått på stranden, i fjellet, i skogen og til sjøs. Dette forteller meg at vikingene var glade i naturen, og at de stort sett likte å ferdes overalt.

I dag har nordmenn andre interesser. Drap er ikke lenger vår favoritthobby, og det er nok ikke så mange som har det som yrke heller. På en vanlig dag går nordmenn flest til en jobb der arbeidet blir gjort innendørs, som regel sittende ved en pult. Når de endelig er ferdige setter de seg i bilen og kjører hjem. Hjemme spiser de, de deltar i ulike aktiviteter og engasjerer seg i lokalsamfunnets ulike aktiviteter. Nordmenn flest går ikke ut i friluft på en vanlig dag. Nordmenn flest sier at de ikke har tid. Det er alltid noe å gjøre, alltid en liste med ting som må gjøres først. Kanskje problemet er at vi ikke setter opp friluft som et punkt på listen?

Jeg kan godt ta meg en tur ut i friluft. Så snart jeg har skrevet ferdig norskstilen min.

Men vi har tid, i alle fall i helgene. Minnene fra søndagsturene da jeg var liten kommer fremdeles og hjemsøker meg i de mørkeste nattestunder. Jo da, søndagsturen var koselig den. Det jeg ikke likte var at den alltid skulle foregå på et tidspunkt jeg ikke var motivert for turgåing. Etter å ha vekket foreldrene mine en time før Barne-TV startet tidlig søndags morgen, småkranglet litt med søsteren min og sett nevnte TV-program, var jeg endelig klar for å erobre verden. Planen min var like enkel som den var genial. Først skulle jeg få i meg en anstendig mengde sukker, så ville den oppsamlede energien min sørge for resten. Jeg kom aldri så langt. Akkurat i det jeg begynte å komme i form, i det sukkeret nådde hjernen, da bestemte de seg. Det var da vi skulle til fjells. Planen min slo feil, energien min ble brukt opp på noe jeg ikke hadde bestemt meg for selv, og jeg så ikke på turen som koselig avveksling i vakker norsk natur, men som en tvangshandling fra onde foreldre.

Mange ser nok slik på turgåing ennå, som noe som må tvinges på dem. Det er ikke like lett å gå ut på tur som det er å slå på TV-en. Hovedgrunnen til at nordmenn ikke går så mye ut i friluft som før i tiden, tror jeg rett og slett er at vi har et valg. Vi må ikke ut, vi kan gå ut hvis vi vil. I det norske bondesamfunnet for hundre år siden måtte man ut. Valget var å gå ut i regnet og dyrke jorda eller sulte innendørs. Regn kan man leve med. Det er ikke så lett å leve med sult. I alle fall ikke i lengden.

I dag er det enklere. Vi kan jobbe hjemmefra via PC-en, og maten ordner noen i andre, ikke fullt så utviklede land, for oss. Frihet kaller vi det. Frihet til å gjøre hva vi vil. Enorme valgmuligheter. Vi kan i større grad enn noen gang bestemme når vi vil gjøre noe, hvor vi vil gjøre det og hvordan det skal foregå. Resultatet blir som regel at det aldri blir gjort. Hvorfor? Fordi frihet gjør oss late. Fordi vi kan utsette alt som krever at vi anstrenger oss mer enn tommelbevegelsen som slår fjernsynet på. Fordi vi alltids kan gå ut i morgen.

Jeg kan godt ta meg en tur ut i friluft, bare ikke i dag.

This entry was posted on Sunday, February 25th, 2007 at 21:03 and is filed under Daniel. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.